"Mormor Faded 7"

”Mormor faded 7”

”Det er nødvendig å vise det indre og ikke det ytre liv i kunsten, og dernest uttrykke bildets eget språk etter dets egne lover.” W. Kandinski

Man legger mye følelser og minner i fotografier, særskilt like etter en persons bortgang. Da oppleves fotografiene som de er nærmest livaktige. Savnet og vakuumet gjør at fotografiene fungerer som en katalysator. De gjenkaller, forsterker og manipulerer de minnene om situasjonene man har opplevd med personen. Nærmest automatisk gir fotografiene oss en form for nærhet, trøst, eller trygghet. Likevel forandrer blikket vårt seg i henhold til hvordan man husker situasjonen gjennom et lengre tidsperspektiv. Man vil alltid ha ulike synspunkter på hva som egentlig hendte, og hva vi selv velger å legge i dem da de ikke er lagret friskt i minnet lengre. Som menneske utvikler og forandrer man seg. Samtidig svekkes minnet og hukommelsen slik at det indre bildet ikke nødvendig kan forenes med det konkrete. Det digitale bildet gir rom for videre manipulasjon. I bildet ”Mormor faded 7” prøver jeg å forene og forsone meg med mitt indre bilde av min mormor. Ved å ta i bruk ulike, digitale redigeringsprogrammer, har jeg kommet frem til det punktet jeg mener er det nærmeste, konkrete eksempel på mitt visuelle minne av mormor, 15 år etter hennes bortgang. Gjennom årenes løp har betydningen og tilknytningen til personen sakte svunnet hen, og man sitter igjen med en diffushet. Den visuelle hukommelsen gjør at det indre bildet blir tilsløret og fragmentert. Arbeidet viser min mormor i form av en skikkelse beskrevet i det nåværende visuelle stadiet, som fortsatt skiftevis forskyves og forandres.

                                                                                                                    Joakim Lund