RETURN TO PARADISE

Return to Paradise

                                                                                        Av Jonas Leis

Jeg blir tatt imot nede i inngangsdøren, geleidet opp til andre etasje og henvist en svart pinnestol i tidlig Art Deco stil, selvsagt omtrukket av kunstneren selv, i silkestoff håndvevd i Belgia. Selv plasserer Joakim Lund seg trygt under et gigantisk nakenportrett i fugleperspektiv signert den Stavanger baserte kunstneren; Gry Hege Rinaldo. Imens jeg finner frem skriveblokken min, dukker det opp presskanne kaffe, wienerbrødstang, nøtter og ikke minst 2 glass hvor der skjenkes edle dråper av en portvin anno 1985. Upåklagelig fin i tøyet sitter han der, nærmest som en del av sin egen installasjon, midt i benken strategisk og vel underforstått med at han sitter midt mellom det brystfagre maleriet i bakgrunnen.

Joakim Lund er ikke bare kunstner, han har også en forkjærlighet for andres kunst. Jeg kan ikke unngå å legge merke til uansett hvor jeg vender blikket rundt omkring i leiligheten, henger det kunst av nasjonale og internasjonal kunstnere. Hele rommet får meg til å tenke på det hele som en streng komposisjon, hvor egentlig ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Til og med lydbildet er med på å bygge opp under nærmest det jeg vil kalle en forestilling. Men det kjennes allikevel så ekte og oppriktig, som om kunstneren ikke hadde gjort noe annet før, enn bare å underholde eller være vert for slike mottakelser. Jeg får meg endelig til å spørre om noe. De fleste journalister ville sikkert ha spurt hvordan det hele startet, barndom, ungdom familie etc. Men jeg hopper rett på et ”Hvorfor” i stedet.

Hvorfor er kunsten så viktig?

Han trekker på smilebåndene og nikker litt i stillhet før etter at han har tenkt seg nøye om kommer frem til et svar.

 - Det er klart at kunsten og kreativiteten er viktig for alle mennesker, men det viktigste er at man setter det i sammenheng med det livet eller livssituasjon man selv befinner seg i. Som oftest kommer det også mye an på hva man setter kunsten opp mot eller sammenligner med. For de fleste som kjøper kunst er jo også kunsten luksus. Det er ofte det siste som blir prioritert, siden man har mange behov som skal dekkes før kunsten skal bli det viktigste. De fleste er dessverre heller ikke nødvendigvis klar over hvor stor påvirkningskraft kunsten og bildene har i henhold til våre liv. Dette må selvsagt bevisstgjøres enda mer, slik at folk forstår viktigheten med det å bli omgitt av god kunst, slik at det gir rom for dialog og ulik meningsytring.

Jeg nikker tilbake mens jeg skriver ned det han sier. På mange måter er jeg enig i det han sier også, imens tenker jeg på hva jeg selv har på veggen hjemme. Det er neimen ikke så mye, og original kunst er det heller lite av. Jeg har en stor plakat av et stilleben jeg ikke engang vet hva kunstneren heter. Denne plakaten har jeg også fått i gave av en tante, som ifølge historien hadde møtt kunstneren av stillebenet i hans studio på Mallorca for nesten 15 år siden. Jeg kom til å tenke på hvordan akkurat den plakaten har påvirket min hverdag. Jeg kan i alle fall ikke i dag se for meg veggen uten ja nettopp denne plakaten hengende der. Hmm, men har den gjort meg mer bevisst på kunst generelt tro? Neppe, egentlig ikke før akkurat nå. Vi løfter Portvinsglassene og skåler for en vellykket utstilling.

Joakim Lund har faktisk hatt 2 separatutstillinger dette året alt, The Mirror Conspiracy og Return to Paradise. Selv mener han at det var kanskje å ta vann over hodet, men det å bygge videre på grener av prosesser som alt er godt i gang, er veldig viktig.

 - Ofte føler de fleste kunstnere jeg kjenner, inkludert meg selv, at det er en stor påkjenning, eller kanskje er det et feil ord, i alle fall kjennes det ofte som en kraftig utladning etter en større separatutstilling. Litt som om luften har gått ut av ballongen, ettersom man bygger opp skyhøye forventninger for og til seg selv og sine arbeider. For min egen del er det viktig at jeg presterer det beste hele tiden. Og det siste du gjør skal selvsagt være bedre, eller annerledes bedre enn den forrige utstilling. Dette er selvsagt noe av grunnen til at kunstnere som oftest ikke har så alt for mange separatutstillinger med tett mellomrom, slik at man også får tatt seg inn og omstille seg, slik at man klarer å se videre mot nye utfordringer.

Jeg ser poenget hans idet han faktisk har klart å klemme til med 2 separatutstillinger med bare 4 måneders mellomrom. I tillegg til kunsten har Joakim Lund også undervist på heltid ved Haugaland videregående skole i Haugesund. Selvsagt samtidig med å holde ulike kurser innen grafikk på barneskoler og arbeide med andre utstillings og samarbeidsprosjekter. I fjor fikk han Haugesund Kommunes Kulturstipend, som han brukte på å videreutvikle sin hjemmeside og ikke minst det digitale trykket.

- Etter Bachelor oppgaven min ved Kunsthøgskolen i Bergen, ble jeg på mange måter fanget inn i datagrafikkens kombinasjonsmuligheter med fotografiet. Dette ledet meg videre til å jobbe digitalt med mine arbeider, noe som jeg igjen påviste med mitt arbeid ”Mormor Faded 7”, som var mitt avgangsbilde under Master/Hovedfagsoppgaven min i 2005. Dette arbeidet ble også vist langs Vestlandet under Vestlandsutstillingen 2006. I de senere år har jeg gått bort ifra det å bruke meg selv og familiemedlemmer i det kunstneriske uttrykket. Arbeidene av i dag er mer distanserte, men poetiske i den form av at jeg bruker ukjente fotografier og malerier av ukjente kunstnere som jeg på mange måter ”kverner” sammen til mitt eget uttrykk.

Han viser meg en mappe med mindre utgaver av hans dataprinter. Her ser jeg igjen mye av det som omgir oss i det samme rommet intervjuet blir skrevet. Fotografier av vakre, ukjente kvinner, ofte speilvendt og satt opp mot eller fra hverandre. Han peker på de ulike elementene som er satt sammen, og de ulike lagene bildet er bygget opp av. De er på mange måter strengt komponerte. Hvor ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Joakim Lund har en sterk og førende regi i henhold til sine egne arbeider. For min egen del blir de nærmest det motsatte av såkalte ”Art by Accident”. Men er det egentlig slik, inneholder ikke arbeidene også noe mer?

 - Symmetri og la oss bruke ordet, harmoni, gir oss jo alle en form for tilfredshet. Hvis man tar Miss Universe konkurransen som et eksempel. Hva er det dommerne ser etter? Jo, nettopp det symmetriske i et ansikt. De billedskjønne, rene linjene som ikke forstyrres av skjevheter eller skavanker. Ser man på kvinner og menn i dag, etterstrebes jo skjønnhet, ungdommelighet og den evigvarende, smidige figuren. Og det er jo nettopp noe av dette de fotografiene som jeg arbeider med fra 1920 og 30-tallet gir oss den spede begynnelse på. Ikonifiseringen av den moderne skjønnhet. Den moderne, allmenne oppfattelsen av skjønnhet oppstår gjennom langfilmens gjennombrudd, slik at mennesker over hele verden plutselig hadde tilgang på å se hvordan vakre mennesker skulle se ut, bevege seg og senere prate. Det er ingen hemmelighet at enkelte kvinner fikser fysisk på sitt utseende, men også datagrafikken har bidratt mye til at motefotografiet har blitt mer og mer polert. Vi kan til og med klones om man føler for det. Vi trenger en større bevisstgjøring om dette temaet.

Jeg kjenner at jeg må rette meg opp i ryggen i den harde med dog vakre 30-talls stolen. Mappen med dataprintene ligger fortsatt på bordet foran meg, og jeg må innrømme at de plutselig også får et nytt tilleggsinnhold. Jeg liker kunstnerens forklaring og ikke minst begeistres jeg over hans distanse ved å vise skjønnhet gjennom også på mange måter i grunnen kritisere, ja nettopp det billedskjønne. Det er også noe helt spesielt som oppstår idet man dupliserer en person, slik at det faktisk finnes to personer som er identiske i samme bilde. Men ved hjelp av symmetrien godtar man på mange måter at det er bare nødt til å være slik. Jeg holder hånden min over og prøver å dekke halve bildet, men merker fort at det kjennes som om noe mangler. Jeg under meg over hvor veien skal gå videre utover de siste arbeidene?

- Det er som for meg som for mange andre nærmest umulig å se for meg fremtidens arbeider. Men jeg er sikker på at datagrafikkens enorme muligheter til å skape nye hybrider fremover i tid, vil være viktig for mine kommende arbeider. Datamaskinen er og kommer til å bli et enda viktigere verktøy, ettersom nye og bedre programmer hele tiden blir utviklet. Men man skal heller aldri glemme håndverket som fortsatt er en del av kunsten, selv om det ligger der, skjult i kulissene.